Det roper inne i hodet. Det må være i hodet, for jeg er helt alene. Det er skremmende. Skikkelig skummelt! Hva skal jeg gjøre. De skriker til meg. Men for det meste er det pappa sin stemme jeg hører. Han er den verste å høre på. Jeg blir så redd. Jeg får følelse av at han er her, men så er han ikke her allikevel.
Jeg går i skytteltrafikk inn og ut fra terrassen. Røyker så mye at jeg får for mye nikotin i meg. Men jeg klarer ikke sitte i ro.
Tidligere måtte jeg sitte meg opp fra liggende stilling. Fordi jeg følte pappa lå oppå meg. Jeg blir så redd i slike situasjoner. Hva skal jeg gjøre?
Jeg trenger et stille minutt. Et minutt der alt er rolig, ingen stemmer og ingen bråk. Men er det for mye å forlange? Jeg orker ikke dette her mer. Det er slitsomt.
De roper stygge ting til meg, og pappa vil jeg skal gjøre mye rart. Mye rart som jeg absolutt ikke vil gjøre. Men av og til føler jeg at jeg ikke har noe valg. Det er han som bestemmer, det er han som er sjefen.
Jeg er kun den lille piken som ingen ser…
