I det siste har det blitt en del selvskading. Men ikke på verken armen eller på bena. Men det har eskalert i underlivet. Det gjør skikkelig vondt. Men så er det hele vitsen også. Men gud som jeg angrer. Jeg klarte å si det til behandleren min i går. Hun likte det ikke.
Jeg føler liksom at armen og bena er “oppbrukte”, og da har jeg gått tilbake til underlivet. Synd, men nå er det nå en gang slik.
I dag har alt gått i ett, jeg tok blodprøver kl. 08:00 på dps’n. Så var det rett hjem, bli med psykiatritjenesten på trening av tunneler. Etter dette var det et lite pusterom før min gode venninne kom og vi reiste sammen til legetimen min. Så tok vi en tur til byen, handlet litt og kiket litt før vi reiste hjem til meg. Vi lagde taco, og spiste verdens beste dessert.
Så idag har jeg ikke følt at jeg vil skade meg:) Og det er jo bra. Kanskje dette er en start på å la være å skade meg på en stund. Jeg har lært at det ikke er hjelp i å skrive at det skal være slutt på selvskading. For da blir nedturen så stor neste gang (hvis) jeg skader meg.
Er det noe jeg virkelig skulle ønske meg her i verden så er det at jeg aldri hadde startet med selvskading. Det er roten på mye vondt.
Men nå har det seg slik at jeg har skadet meg over flere år, noe som har satt sine spor flere plasser på kroppen min. Det gjør vondt å se meg selv spesielt på venstre arm. Jeg ser mye smerte og ødeleggelse. Men hvert arr har sin historie. Og for alt jeg vet er det ikke sikkert jeg hadde overlevd uten selvskadingen. Det er, har og blir en del av meg. For evig og alltid!
