I tillegg ville jeg starte på nytt med ny blogg. Så til både dere som har fulgt meg og til de som vil følge meg videre i min nye blogg + dere som har lyst å starte å følge meg som ny følger i den nye bloggen er dere hjertelig velkommen.

Den nye adressen er her: mybipolarwish.wordpress.com

Håper du vil følge, lese og kommentre til meg i den nye bloggen.

Takk for meg i denne gamle bloggen og så håper jeg vi “møtes” igjen i min nye:-)

Da ble det enda en innleggelse på meg. Denne gangen måtte jeg innom PAM. Men bare for en natt. Nå er jeg kommet på dps’n. Trygt og godt her.

Hadde io2 vakt på sandviken. Så er litt friere her jeg er nå. Nå komner de inn hver time og ser til meg.

Tenkte jeg skulle oppdatere litt. Men er altfor sliten. Så orker ikke. Det får bli en annen dag.

Var heldig igår. P behandleren min ordnet det slik at jeg slapp innom legevakten. Men kom rett på PAM. Og det selv om det var på kvelden og hun har fri. Hun er så snill.

Da ble jeg innlagt igjen på psykiatrisk. Ble innlagt igår og skal bli til mandag eller tirsdag. Skal ta blodprøver på tirsdag så jeg får håpe jeg blir til tirsdag. Ellers blir det så mye frem og tilbake.

K (pasient) er her. Han skal være her til mandag. Vi snakker lett sammen. Men kan bli litt slitsomt i lengden. Men skal klare å sette grenser.

TT er borte så jeg fikk ikke snakket med henne i går og heller ikke på mandag ved en eventuell utskrivelse, men jeg har sms kontakt med henne når det måtte trenges.

Jeg sliter virkelig om dagen. Gruelig angst og svelgeproblemer. I tillegg er urin retensjonen kommet tilbake for fullt. Stemmene i hodet er kommet litt tilbake. Blitt mye mer etter jeg sluttet på zyprexa og er nok ikke helt kommet opp i riktig dose på serequel heller. Men får håpe de øker den på mandag. Det var iallefall det TT ønsket over sms i går.

 

Angsten kommer over meg som et stort monster. Jeg føler jeg ikke orker mer. Angsten har hatt en pause en stund, men på torsdag i taxien på vei til behandling til P så kom den for fullt tilbake. I gjennom hele helgen har den vært tilstede. Jeg føler jeg får hverken puste eller svelge. Det er helt uutholdelig.

Psykiatritjenesten er vekk på ferie og behandleren min skal være borte i en uke. Lurer på hvordan det skal gå?

Blir nok en oppdatering om ikke lenge, men nå klarer jeg ikke skrive mer.

At trenger jeg en hånd å holde i
Så er du villig til å gi meg din.
Trenger jeg å gråte,
Så vet jeg at du holder rundt meg.

Klarer jeg å snakke,
Så vet jeg at du er klar til å ta i mot.
Du har en enorm måte å vise at du bryr deg.
Du tror på meg
Og
Jeg stoler på deg.

Du gir meg trøstende ord,
Som hjelper meg til å holde meg oppe.
Du tror på meg,
Som igjen gir meg håp.

Hvor var du da jeg var liten?
Da jeg trengte en hånd eller støttende ord?

Hva skulle jeg gjort uten deg?

Takk, kjære P!

I det siste har det vært noen tøffe dager. Jeg ble innlagt på fredag på psykiatrisk. Jeg er sliten og fått det for meg at folk skal drepe meg eller at eg ved mine tanker kommer til å drepe noen. Jeg fikk beskjed fra stemmer i hode at jeg skulle knekke nakken til P behandleren min. Det er skikkelig skummelt.

Denne uken blir travel. Starter mandag med tannlege. Så et par timer senere er det samtale om medisinene mine kl ett. Så kl to er det samarbeidsmøte på dps. På tirsdag morgen kommer sengen min. Så kvart på to reiser jeg til psykoterapauten min. Onsdag er det fastlege. Torsdag foreløpig fri. Fredag møtes en gjeng fra dps i byen. I tillegg skal det være to treff av psykiatritjenesten i uken. Og 5 timer med støttekontakt. Så denne uken blir hektisk.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare formen min for tiden. Jeg er rar. Hallunisasjonene er kommet for fullt tilbake. Jeg ser blodige mennesker i en pøl hele tiden. Og jeg er sliten. Men skal holde ut. Jeg har ikke vært innlagt på en mnd nå. Og har ikke lyst å bli innlagt i nærmeste fremtid heller. Det er en god følelse å tenke slik.

Vell vell… Ha en fit kveld/natt dere alle der ute.

Da får jeg ny seng i bursdagsgave med mamma og stefaren min. Kontinental seng fra bohus. Gleder meg så utrolig mye. De kunne ikke levere den før tirsdag. Og jeg solgte den sengen jeg hadde på fredag. Så nå ligger jeg på 90 madrass på gulvet. Jeg har ikke bursdag før 22 juli og blir 30 år den dagen.

Den nye sengen er 180 mens den jeg hadde var 120. Så blir stor forskjell.

Så jeg tripper og venter frem til tirsdag. Jeg klarer nesten ikke vente.

Jeg gruer meg til i morgen. Da skal jeg og hunden min reise med båten til hytten. Der skal vi treffe mamma og stefar. Jeg skal være der til tirsdag. Så reiser jeg tilbake til Bergen og hunden min reiser sammen med mor og stefar til lenger nord på norges kyst. Jeg er enda ikke helt sterk nok til å ha henne permanent enda.

I disse dager venter jeg på svar på uføresøknaden. Har fått vite at den går igjennom men kunne vere det tok en til to måneder så de. Og det har gått en mnd nå ca. Så jeg kikker hver dag på om den kommer i posten. Men det er jo nav vi snakker om og de er jo kjent for sitt.

Jeg gruer meg til selve turen i morgen. Medtas redd bussen inn til byen. Men har bestemt meg for at dette skal gå bra.

Etter at fjord1 tapte anbudet er det Tide som tar over båtreisene når jeg skal hjem eller på hytta fra 1. Mai. Så dette blir nok siste tur med fjord1 denne turen. Syns det er trist at Tide vann anbudet. Likte båtene og mannskapet på fjord1…

Når jeg først var inne i byen så kjøpte jeg billetter til meg og hunden når vi skal reise på søndag til mor og stefar. Jeg gleder meg for engangs skyld. Jeg skal være der fra søndag til tirsdag. Skal bli godt å se de igjen.

Ellers er jeg veldig sliten i dag. Jeg merker at jeg går på de siste kreftene mine. Kommer vell ikke til å lande eller klare å slappe av før tirsdag når jeg blir sittende alene i leiligheten.

Det er rart at det er så stille inni hodet mitt i dag. Skremmende stille. Har ikke vært så rolig og stille på så lenge jeg kan huske. Får håpe det vedvarer.

I natt må jeg sove. Fikk bare ca fem timer søvn i natt som var. Og jeg som pleier å sove mye.

I natt er første natt på halv dosering av truxal. Så er grådig spent på om jeg klarer å sove. Jeg er både trett og sliten. Men om jeg klarer å sove er en annen ting…

Jeg pleier å spille wordfeud til jeg sovner. Så jeg får logge meg på spillet.

God natt til alle der ute… Sove godt og drømme søtt!

Da er det dessverre lite blogging på meg. Men skal komme meg igang igjen. Så dette blir en oppsummering av ståda.

Jeg har ikke vært innlagt på lang tid:-) Men kjenner jeg nå er sliten.

Jeg har økt sakte opp på Trilafon. Kommet opp i 8 mg om dagen fra i morgentidlig av. På tirsdag skal vi starte nedtrapping av zyprexa. Og fra i morgen kveld reduserer vi truxal fra 100mg til 50mg. Så det kan bli noen spennende dager fremover med tanke på medisiner. I tillegg skal vi seponere sobrilen en gang i mai. Det var mitt forslag. Og behandleren min som har med medisiner å gjøre vært glad for dette:-).

På søndag reiser jeg på hytten og blir der til tirsdag. Da skal mamma og sf passe hunden min igjen. Så får jeg hunden tilbake i mai. Blir godt med en pause. Det trenger jeg nå. Så det skal også bli godt å komme seg vekk fra Bergen og. Selv om det er få dager.

Det har vært lite selvskading i det siste. Klarer ikke skade meg foran hunden min.

I dag har jeg hatt to behandlingssamtaler og hatt besøk av to venninner. Hun ene skal overnatte til i morgen.

I morgen skal jeg fikse opp igjen tatoveringen min på leggen/ankelen. Håper det ikke gjør altfor vondt. Og håper mye på at den skal bli fin:-)

Vell vell… No blir det litt mer wordfeud og så er det leggetid… Har forsåvidt lagt meg, men blir liggende å trykke på mobilen i evigheter… Hehe…

 

Jeg har hatt svake øyeblikk en god stund nå, så jeg har ikke følt for å skrive. Har rett og slett ikke orket å blogge. Knapt nok orket å lufte hunden, som jeg har hatt nå i noen uker. Vi går tre turer for dagen, mer orker jeg ikke.

På søndag skal jeg reise på hytten og være der sammen med min mor og stefar og hunden så klart:) Jeg blir der til tirsdag, da skal jeg tilbake til byen, mens hunden blir hos min mor og stefar. Hvor lenge hun blir med de, det vet jeg ikke, men jeg er ikke sterk nok til å ha henne enda.

Dessuten er det vell sikkert tid snart til å kutte ut zyprexaen og bare stå på trilafon. Men er redd jeg skal bli dårlig n¨år jeg slutter på zyprexa. At det skal skjære seg helt. Men jeg kan jo ikke bare tenke på det heller.

I går fikk jeg melding av psykoterapauten min om at hun var syk og måtte avlyse avtalen min i går. Håper hun er tilbake i morgen, men er man syk så er man syk. Det er jo ikke noe hun kan for det stakkars. Men leger, psykologer og psykiatere skal liksom ikke bli syke de. hehe… Men jeg merker at jeg ikke var til henne i går. Og neste uke er hun borte hele uken, så håper hun er frisk igjen til i morgen.

jeg venter og jeg venter. Ting tar tid innenfor psykiatrien. I hele dag har jeg ventet på at jeg skulle i taxi til behandleren min. Samtidig ventet jeg på å få samtale klokken tolv med miljøkontakten min på avdelingen. Men hun kom ikke før halv to. Så ble det bare tid til å snakke et kvarter før taxi kom. Og nå sitter jeg å venter på behandleren min her på Haukeland. Så det er mye venting innenfor psykiatrien…

Men opp i alt er håpet stort om dagen. Jeg tror jeg får en bedre fremtid. Så da gjelder det bare å vente mer og mer. For dette er ikke snakk om verken sekund, minutt, timer, dager, uker eller måneder. For dette håpet om at ting skal bli bedre vil nok ta år med behandling. Og noen av mine diagnoser varer nok livet ut. Men dette er bare å leve med. For håpet om å få det bedre er fullstendig tilstede…

Håpet svinner aldri ut…

</a

 

I kveld har jeg lyst å klistre på meg et smil. Hadde det bare vært så enkelt. Jeg synes det går tregt med den nye medisinen. Liker meg ikke her i kveld, vil hjem.

Har vært innlagt siden mandag, og skal være her til fredag. Men vet ikke om jeg orker å være her så lenge. Vi får se. Jeg kommer nok til å være her til fredag, men i kveld kjennes alt så håpløst ut. Jeg vil ikke være fanget i det nettet jeg sitter fast i. Jeg vil være fri og frank, uten disse hærsens psykiske problemene mine.

Behandleren min som har med medisinene mine sa noe til meg i går som stakk inni meg.  Hun omtalte min psyke som en del sammensatte alvorlig psykisk lidelse. Det var vondt å høre det på den måten. Men det er jo sant, bare at jeg ikke har innsett det før nå.

Kanskje jeg rett og slett skal gå og legge meg nå. Orker liksom ikke mer av dagen. Så får jeg heller komme sterkere tilbake i morgen, på alle plan!

 

Jeg har jo vært meget missfornøyd med zyprexa. Ikke selve virkningen av den, men bivirkningen den gir med vektøkning. Så på mandag skal jeg legges inn på psykiatrisk avdeling for å endre fra zyprexa til trilafon. Jeg håper så inderlig at trilafon kan være rett medisin for meg. For nå orker jeg ikke gå slik lenger.

Noen som har erfaring med trilafon???

I dag tar jeg en helt “slappe av dag” i pysjen. Jeg orker ikke kle på meg. Ikke skal jeg ut blant folk, og ikke får jeg besøk. Så da har jeg bestemt meg for å ha en slik dag.

Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å bytte medisin, men mest av alt gleder jeg meg.

Det har vært lite blogging på meg i det siste. Har ikke helt vært i bloggehumør. Men skal komme sterkere tilbake etterhvert…

 

Jeg hater å stå på medisiner. Skulle ønske jeg slapp å ta de. Spesielt zyprexaen jeg tar. Den gjør slik at jeg bare legger mer og mer på meg. Sist periode jeg sto på den, så la jeg på meg 20 kg. Nå i denne omgang har jeg kun lagt på meg ca 1 kg, men er redd det blir flere kilo.

Jeg ser jo poenget med å ta de, men jeg vil ikke ta de. Jeg tar de når jeg skal. Men har ikke minste lyst.

Om jeg ikke tar medisinene mine blir jeg fryktelig dårlig psykisk, og det orker jeg ikke. Men jeg synes det er en vanskelig twist dette med om hva som er verst, det å ta de, eller å la være. Men jeg har funnet ut at det beste er nok å ta medisinene, så får heller vekten svinge litt. Håper bar at hun behandleren min som har med medisinene å gjøre finner en ny medisin til meg på fredag, da skal jeg til henne angående medisiner.

Synd at det skal følle med slike bivirkninger på så gode medisiner. Men men… jeg har intet valg!

 

Jeg hatet Wordfeud i starten. Syns det var ugreit, helt til jeg fant ut av at man kunne spille med mange spillere samtidig.

I dag elsker jeg Wordfeud. Jeg spiller det hele dagen lang.

Men det som irriterer meg er HVORFOR så mange spillere bare spiller et ord, og så vil de ikke spille mer. Da må jeg vente i 72 timer før spillet kan avsluttes, om ikke motstanderen avslutter spillet. Dette med 72 timers regelen synes jeg er mega teit. Jeg vil jo spille med folk som vil spille mer enn et ord. Jeg kjenner jeg blir kjempe irritert.

Noen som vet om jeg kan avslutte et pågående spill uten at det er min tur???

Jeg ble innlagt på fredag på lukket avdeling på psykiatrisk. Der var jeg til i dag. Det har vært et helvete å være der. Og ikke minst et helvete å være meg selv disse dagene. Jeg har gått inn og ut av psykose. Trodd at folk har lagt ved siden av meg i sengen. Trodd jeg har pratet med folk som ikke har vært tilstede. Til og med døde personer.

Både fredag og lørdag kom psykoterapauten min på besøk. Hun er bare helt fantastisk.

I dag ble jeg overflyttet til DPS i den bydelen jeg hører til. Det er både greit og skummelt å være her nå. Jeg som føler meg stort sett trygg her, føler nå at ting er litt utrygge.

Jeg gleder meg til i morgen, da skal jeg ta en dusj. Føler meg så skitten når jeg har vært på PAM (psykiatrisk akuttmottak).

Nå skal jeg rett og slett legge meg. Er sliten etter noen harde dager.

Nå har jeg vært på lukket avdeling siden fredag. Jeg vet at jeg ikke skal være på denne avdelingen videre fra i dag. Dette er en akuttpost. Så enten blir jeg skrivet hjem eller videre på en annen avdeling. Jeg vet ikke hva som er best. Men hjelp det trenger jeg. Jeg er så sint på dps’n at jeg håper jeg ikke havner der. Da vil jeg heller hjem. Men skal selvsagt ikke takke nei om det er det som er tilbudet. For jeg trenger virkelig hjelp meg å finne riktig antipsykotisk medisin.

Nå sitter jeg på stuen. Tv surrer i bakgrunnen. Men jeg får ikke med meg noe. Fordi det surrer sånn med stemmer, rop og skrik i hodet mitt. Jeg blir oppgitt.

Jeg har røykt så mye marlboro de siste dagene at jeg er sår i halsen. Men føler jeg trenger denne mengden røyk nå.

Jeg sovnet på ettermiddagen igår. Søv til 20:00, tok medisinen min og la meg igjen. Søv helt til i dag tidlig. Så har iallefall fått nok søvn.

Går i sykehusklær.

Da tror jeg det er tid for en ny røyk og litt mer kaffe.

Ha en god dag alle der ute i det fri…

Nå har jeg vært på lukket avdeling siden fredag. Jeg vet at jeg ikke skal være på denne avdelingen videre fra i dag. Dette er en akuttpost. Så enten blir jeg skrivet hjem eller videre på en annen avdeling. Jeg vet ikke hva som er best. Men hjelp det trenger jeg. Jeg er så sint på dps’n at jeg håper jeg ikke havner der. Da vil jeg heller hjem. Men skal selvsagt ikke takke nei om det er det som er tilbudet. For jeg trenger virkelig hjelp meg å finne riktig antipsykotisk medisin.

Nå sitter jeg på stuen. Tv surrer i bakgrunnen. Men jeg får ikke med meg noe. Fordi det surrer sånn med stemmer, rop og skrik i hodet mitt. Jeg blir oppgitt.

Jeg har røykt så mye marlboro de siste dagene at jeg er sår i halsen. Men føler jeg trenger denne mengden røyk nå.

Jeg sovnet på ettermiddagen igår. Søv til 20:00, tok medisinen min og la meg igjen. Søv helt til i dag tidlig. Så har iallefall fått nok søvn.

Går i sykehusklær.

Da tror jeg det er tid for en ny røyk og litt mer kaffe.

Ha en god dag alle der ute i det fri…

Da sitter jeg på lukket. Det er skummelt her. Er redd han ene pasienten som hele tiden sitter på røykerommet. Hater dette. Vil ha frisk luft. Men er innesperret.

Orker ikke spise. Blir til at jeg sitter på rommet hele tiden. kom her halv fire igår men fikk ikke mottakssamtale før over ti.

P (psykoterapauten min) kom på besøk igår. Hun var her en god stund. Hun er bare en fantastisk god engel i livet mitt. Hun hadde også med den sjokolade kjærligheten på pinne som viser på bildet nederst i innlegget. Hun så at hun kanskje kom tilbake idag. Hun er bare så snill. Alt er så trygt når hun er tilstede. Hun gir meg masse trygghet.

Jeg fikk ha mobilladeren min i 30 min igår kveld. Men når jeg spurte om jeg kunne få den idag må det konfereres med lege. Sikkert en time siden jeg spurte, men er fremdeles uten lader.

Jeg hallinuniserer mye. I hele går følte jeg at noen lå i sengen min. Jeg kjente at noen lå ved siden av meg.

Når jeg skulle legge meg var jeg så redd at hun ene nattevakten satt ved siden av meg til jeg sovnet. Jeg har ikke sovet siden natt til onsdag. Så det var godt å få sove i natt.

Hater at røykerommet kun er åpent en gang i timen. Jeg ønsker selv å bestemme når jeg vil røyke og ikke.

Det føles ut som det er småkryp som går på innsiden av huden min, spesielt bak øynene. Jeg hater denne følelsen.

Da ble jeg innlagt på Sandviken på PAM. Jeg var til behandleren min P igår. Hun så at jeg ikke var i form og ville legge meg inn. Dps kunne ikke ta meg imot igår men jeg fikk en akuttsamtale i dag på poliklinikken som hører til Dps. Hun ble bekymret og følte det ble for utrygt for meg på en åpen avdeling. Så da ble det bestemt at jeg skulle på lukket avdeling på Sandviken. Jeg fikk ikke ta taxi til Sandviken men måtte ha ambulanse. Jeg får angst av ambulanser men idag var det ikke antydning til angst. Merkelig. Mulig det er depresjonen som skygger over for angsten.

Jeg hoppet fra terrassen i går kveld. Fikk kun et skrap av hud som er borte på leggen. Ble veldig skuffet når jeg forsto at jeg kunne reise meg rett opp og stå igjen.

Det er skummelt her på PAM. En skikkelig ekkel mann som sitter konstant på røykerommet. Er redd han. Han kom til og med inn på rommet mitt isted. Men han gikk rett ut igjen. Tydelig at han bare har gått feil.

Nå sitter jeg bare på rommet mitt og venter på mottakssamtale. Har ventet i en og en halv time alt. Men er det en ting jeg har lært meg fra Sandviken så er det at ting tar tid.

Vell vell… Kanskje tid for ny røyk. Føler på meg at det blir mye røyking denne helgen…

Rop og skrik
Det er helt rolig rundt meg, men allikevel foregår det mye oppe i hodet mitt. Stemmer roper og skriker og som regel får jeg ikke tak i et eneste ord de sier. Det er et konstant kaos i hodet mitt.

Urin overalt dusjen
Når jeg skulle kateterisere meg litt tidligere i dag falt jeg om, våknet litt senere, og der var det urin overalt på meg. Og jeg klarer ikke huske noe før jeg ser kateteret. Dette endte med at jeg måtte i dusjen.

Dusjen
Når jeg sto i dusjen følte jeg urinen bre seg over meg. Jeg følte hver stråle var som urin. Det svei mot huden min. Det brant.

Snakke med de døde
Bestemoren min er på ”besøk” flere ganger om dagen. Hun er helt rolig. Hun har samme stemmen som vanlig, og jeg blir lei meg når hun forsvinner. Men også redd når jeg skjønner at hun faktisk ikke har vært her. Hun døde jo i 2001. I tillegg har jeg snakket med Andreas. Han også døde i 2001.

Dekka på til tre personer
Plutselig etter at jeg hadde laget middag så jeg at jeg hadde dekket på til tre personer i dag. Hvem jeg har dekket på til det aner jeg ikke. Men hvorfor ter stykker?

Telefon
Jeg snakker ofte i telefonen uten at der er noen i den andre enden. Det merker jeg først når telefonen fysisk ringer mens jeg snakker med ingen.

Noe galt kan skje
I det siste har tankene kommet tilbake om at gale ting skjer om jeg ikke gjør det eller det. Før taxien hentet meg i dag måtte jeg gå 10 ganger att og frem på parkeringen før taxien kom, eller så hadde noe galt skjedd. Jeg må trekke ned røyken 20 drag før jeg kan stumpe røyken i askebegeret. Og jeg må stumpe hver røyk 4 ganger. Grunnen til at det er 20 og 4 er fordi dette er partall. Røyker jeg mer eller mindre drag eller glenmmer å stumpe røyken 4 ganger kan noe gale skje.

Skrapes opp
Kroppen min er full i skrap. Både i underlivet og under foten. Det gjør veldig vondt, men jeg føler jeg bare må. Jeg har veldig lyst å skade meg på armen, men jeg klarer å la være. Jeg har veldig lyst på den smerten ved sutur uten bedøvelse, men jeg orker ikke hele greiene med reise og legevakt etc.

Ding dong
Hele tiden tror jeg det ringer på her hjemme. Jeg går til døren, men der er ingen. Jeg blir livredd. Jeg tror det er min far. Det stikker i meg hele tiden. Jeg bare venter på at han skal stå der.

Drikker kaffe med far
Flere ganger har jeg drukket kaffe med min far de siste dagene. Jeg innbiller meg at han er her hos meg, men jeg er helt alene. Jeg har normale samtaler med han. Akkurat som om vi skulle vært bestevenner. Dette skremmer meg.

Brannalarmen
Jeg hører brannalarmen hele tiden. Tar ut batteriet, men det uler fremdeles. Da først skjønner jeg at den faktisk ikke uler på ordentlig. Men jeg går hele tiden og venter på at den skal gå. En gang har jeg til og med kjent brent lukt. Jeg er i konstant beredskap på at alarmen kan gå.

Døden
Jeg både redd og ikke redd for å dø. Innimellom er det eneste jeg vil å dø, mens i neste øyeblikk kommer angsten og jeg blir redd for å dø. Jeg står på terrassen og vil hoppe utenfor, men er det egentlig det jeg vil? Men jeg føler suget til å hoppe. Og i går tok jeg en del tabletter. Jeg ville dø, men det endte med at jeg kastet opp igjen alle tablettene. Hvorfor kan ikke jeg bestemme meg? Akkurat nå føler jeg ikke at jeg har noe å leve for. Jeg orker rett og slett ikke mer.

Så var jeg her igjen. Men denne gangen er jeg på en tvillingpost til den jeg vanligvis pleier å være på. Men det skal gå greit. Både Eva og Solveig har vært her og pratet med meg. Jeg er så sliten at jeg ser nesten ikke land. Sitter inne i stuen på posten. Klarer ikke følge med på tv. Men sitter her.

Jeg ble ekstra dårlig fysisk av ene medisinen (Zeldox) jeg sto på, så jeg måtte bare slutte. Jeg ble svimmel og kvalm, fikk vondt i hode og magen. Tilslutt ble det så gale at jeg rett og slett måtte seponere den på lørdag. Først idag er bivirkningene borte fra kroppen. Men dette resulterer i at jeg ikke har noe antipsykotika i kroppen. Hallinisasjonene er blitt så gale at de står i kø. Det verste idag er alt maset jeg hører opp i hodet. Hører ikke hva de sier. Er helt uforstående.
I tillegg har problemene med urinretensjonen blitt stor. Jeg får ikke gått på toalettet. Så det ender med at jeg engangskateteriserer meg ca to ganger for dagen. Noe som ikke er helt bra. Så nå skal alt fra hva jeg drikker og til hva jeg tisser måles. Travelt. Men det må vell til. Håper det ordner seg kjapt slik at jeg slipper å legge inn nytt suprapubis kateter. Men tror en lege fra posten skulle ringe urologisk i morgen og høre. Jeg kan ikke fortsette å engangskateterisere meg. Det er traumatisk og ekkelt. Av og til faller jeg om og dissosierer og når jeg våkner opp igjen er det urin overalt.

Av og til i det siste har selvmordstankene blitt sterkere. Jeg vegrer meg for å gå på terrassen fordi jeg får et dragsug til å hoppe utenfor. Jeg får mer og mer lyst å ta masse tabletter. Men skal ikke gjøre det!

Så jeg sliter endel om dagen.

 

Nå har jeg besøk av min søster, hennes mann og deres to barn. De har vært her siden fredag. Jeg merker jeg er veldig sliten. Det er kjekt med besøk, men gud så det tar på. I tillegg har jeg måttet slutte med Zeldox medisinen. Den ga meg så mange bivirkninger. Jeg fikk så vondt i hodet, ble svimmel og fikk vondt i magen. Så jeg sluttet på den lørdagskvelden. Så nå står jeg uten antipsykotikum. Det er litt skummelt, men håper jeg får starte på en ny snart.

I og med at jeg er så sliten så tror jeg at når de som er her på besøk reiser på tirsdag, så tror jeg at jeg kommer til å legge meg inn på psykiatrisk. Jeg har jo den brukerstyrte sengen som jeg kan benytte meg av. Jeg tror jeg virkelig trenger det nå. Jeg er så sliten at i går orket jeg ikke kle på meg. Jeg gikk i pysjen hele dagen til jeg la meg igjen.

Jeg har ikke skadet meg på flere dager. Det er rart å ikke skade seg. Jeg skulle ønske jeg hadde det slik jeg hadde det for noen måneder siden, da hadde jeg ikke behov for å skade meg i det hele tatt. Men jeg skal komme dit igjen:) Forhåpentligvis snart!

 

Denne boken bestilte jeg på cdon nå i uken. De hadde den ikke i bokhandlerne i den bydelen jeg bor i. Så det endte med at jeg bestilte den på nett, noe som jeg sparte på økonomisk i tillegg. Jeg gleder meg til å ta fatt på boken. Noe som kanskje kan hjelpe meg litt på den veien jeg går på nå. Jeg håper iallefall det.

Noen som har les denne? skal lese den?

 

I går fikk jeg det etterlengtede brevet fra fylkesmannen i Hordaland. Jeg har fått innvilget 1 år dispensasjon til å kjøre bil. Jeg har jo fysisk hatt lappen hele tiden, men i sommer måtte behandleren min sende inn at jeg ikke kunne kjøre bil pga hallusinasjoner og på grunn av de ulike medisinene jeg sto på da.  Nå er saken endret seg, jeg står ikke på den ene som ble rapportert inn. Og etter en familiesamtale med behandleren min fikk stefaren min lagt frem til henne hvor mye jeg trengte bil når jeg var hjemme hos de. Hun ble enig i å sende kontramelding på vedtaket, men det var ikke så enkelt. Jeg måtte fylle ut skjema og gå til fastlegen og han måtte ta tester av meg etc. Men nå er jeg altså innvilget i å ha førerkortet i et år av gangen, så fremt at saken ikke forandrer seg.

Jeg ble kjempe glad:) For når jeg er hjemme hos min mor og stefar, eller søster så er man avhengig av bil. Der går kanskje en buss om dagen, og ikke noen retur viss man skal noe. Men når jeg bor her i Bergen har jeg jo ikke bruk for sertifikatet, her jeg bor går det buss til sentrum hvert tiende minutt. Så sålenge jeg bor her, så trenger jeg ikke bil.

Jeg trenger virkelig noen tips til bøker jeg kan lese. Noen som kan gi meg noen tips? Da hadde jeg blitt glad:)

 

På forrige fredag fikk jeg fjernet det suprapubiske kateteret mitt. Og nå angrer jeg. Urinen stopper opp innimellom og jeg får ikke tisset. Så hva gjør jeg?

I går måtte jeg kateterisere meg med engangskateter, og posen målte 7,5 desiliter ca. Det var ikke sånn jeg ville ha det når jeg fjernet kateteret. Det er så vanskelig for meg å engangskateterisere meg at jeg blir kjempe dårlig.

Jeg har fått en kontrolltime om en måned. Men det er jo lenge til. Da skal de ta sånn flow på meg, og de skal sjekke om der er resturin. Er det resturin i blæren så må de legge inn kateteret på nytt. Og jeg orker ikke tanken på å stikke på nytt. Det er så jævlig vondt!

Nå sitter jeg her, har vondt i blæren, aner ikke hvor mye urin jeg har i blæren nå, men litt er det. Og jeg orker ikke gå å tømme meg, og tisse normalt får jeg ikke til.

Jeg vil ikke ha nytt kateter, men jeg vil heller ikke ha det slik jeg har det nå! Så jeg er sint på meg selv fordi jeg fikk det fjernet. Så hva i helvete gjør jeg nå?

 

På God morgen Norge på mandag var forfatterne av denne boken på besøk. De omtalte boken godt. Såpass godt at jeg ringte alle bokhandlerne i den bydelen jeg bor i, men ingen hadde den. Så da ble det rett inn på nettet og handle på netthandelen til cdon. Jeg håper denne boken kan være til hjelp. Det er skrivet av både en pasient og en behandler(psykolog).

Jeg gleder meg iallefall til å starte på denne boken:) Håper det ikke tar mange dagene før den plomper ned i postkassen min:)

 

Nei, jeg lever ikke, jeg bare overlever enda en dag, enda en uke, en måned et år. Men lever gjør jeg ikke. Jeg er lei dette livet. Jeg er lei alle de teite diagnosene jeg har. Jeg vil være frisk, jeg vil leve og jeg vil gjøre det JEG vil!

Jeg er lei av å bare være til. Jeg kan jo ikke brukes til noe. Jeg er for psyk til å være i jobb, jeg tar knapt bussen, jeg får angst i taxi. Så hva gjør jeg. Jo jeg lever ikke, jeg bare overlever!

Og hvor lenge skal man holde ut med denne tilværelsen? Hvor lenge er det mant at man skal overleve før man gir opp?

Jeg har hatt lyst å gi opp mange ganger. Jeg har til og med forsøkt å gi opp flere ganger. Men jeg er her enda. Akkurat nå vil jeg så inderlig gi opp. Bare forlate denne verden og reise til et annet sted. Men er det riktig av meg? Egoistisk synes jeg det ikke er, men heller det store spørsmålet om det er riktig eller ei?

Dagene går i behandling, behandling og behandling. Har ca en dag i uken der jeg har helt fri, det er i dag. Ellers er det hos behandler P to dager i uken, hos behandler T en dag i uken og psykiatritjenesten to dager i uken. Og nå har de søkt etter støttekontakt til meg, slik at jeg skal komme meg mer ut. Uff, føler jeg aldri får fri.

Det er heller ikke kult i en alder av 29 år å gå å vente på uføresøknadssvar fra NAV. Nå fikk jeg vite at kanskje til påske så får jeg svar. Men hvem vil være uføretrygdet? Ikke jeg, men jeg ser behovet i det. Og i forhold til i dag vil jeg spare en del penger på det i tillegg. Men vondt er det. Nesten så vondt at jeg stenger det ute. For i en alder på 29 skal man jobbe. Jeg har en bachelorgrad jeg mest sannsynlig aldri vil få bruk for. Og det er rett og slett trist!

JEG VIL LEVE, IKKE BARE OVERLEVE!!!

Jeg er så lei alle disse bloggene med, valentin outfit, valentin mat, valentin ditt og datt. Det er jo en tradisjon som hører til briter og amerikanere. I norge er det bare en ypperlig måte for handelstanden, posten etc å tjene penger.

Noe jeg las var dette: 70% av dem som er i parforhold ignorerer Valentinsdagen! Så hvorfor skal vi høyse denne dagen så til de grader opp? Det er jo en tradisjon som ikke hører til Norge, men de engelsktalende land har en tradisjon på det.

Jeg skjønner jo det at fjortissene har en tendens til å tro at dette er “vår” tradisjon. Men i bunn og grunn er det ikke det. Det er nor vi har tatt til oss for at handelstanden og diverse andre skal tjene masse penger. Ikke for at vi skal feire denne dagen slik tradisjonen i andre land har vert.

Når jeg ser på topplisten på blogg.no så er det flere innlegg i flere dager nå som omtaler valentindagen. Jeg blir så lei hele gerien. Tror jeg melder meg ut fra internett til i morgen når dagen er over… Eller… da blir det vell alle som skal skrive mye om hvordan dagen har vært og hva de fikk, ikke fikk, hva de ga etc. Djesees…

Jeg er virkelig ikke i form. Verken psykisk eller fysisk. Jeg har influensa, men det er langtfra det verste. Jeg har det ikke noe bra psykisk. Jeg ligger i sengen på psykiatrisk og teller hvert sekund som går forbi meg. Jeg håper bare at jeg snart er i dyp søvn. For dette helvete her orker jeg ikke.

For det er et helvete dette å ikke ha det bra psykisk. Jeg går fra angst til deppa til angst til å ville dø til angst for å dø. Jeg orker ikke dette mer.

Jeg er inne nå en natt. Jeg har slik brukerstyrt seng på en dps. Det vil si at tilbudet mitt er at jeg kan komme en natt av gangen med fem døgns mellomrom. Egentlig burde det være et bra tilbud. Men til tider er ikke dette tilbudet godt nok. Jeg føler det iallefall slik til tider. For det er lenge å vente på fem døgn når ting er umulige.

Jeg vet ikke om jeg skal legge meg til eller om jeg skal gå ut og røyke. Røyken vant. Jeg får trekke på meg buksa og jakka og gå ut…

 

Da er vi kommet til mandag, og jeg skal legges inn på psykiatrisk. Jeg skal kun være der til i morgen. Bruke den brukerstyrte sengen min som jeg har tilgjengelig på dps’n.

I kveld skal jeg og Eva (kontakten min fra dps) kjøre til Sandviken sykehus for å ta en EKG av hjertet mitt. Dette fordi jeg nettopp har startet opp på Zeldox medisinen, noe som innebærer at man må kontrollere hjertet. Jeg skulle egentlig starte på medisinen på fredag, men når jeg leste alle bivirkningene så ble jeg så redd at jeg har ventet til idag. Siden jeg ikke er alene i dag. Jeg har nettopp tatt første dose, og det ser foreløpig ut til å gå bra:) Men er vell litt i tidligste laget å se etter noen bivirkninger enda. Men jeg gjorde som det sto på pakken, jeg tok det sammen med mat.

Det er 14 dager siden sist jeg var innlagt, og det føles som en evighet. Men jeg har holdt ut så lenge som jeg kunne. Og har vært fast bestemt på denne dagen lenge. Mest fordi jeg skal ta blodprøver i morgen. Noe de gjør på dps’n, som igjen tilsier at jeg slipper å stå opp kl. 06:00. Men kan sove helt til labben er der, sånn i 08:00 – 08:30 tiden. Jeg hater å ta blodprøve. Og det har ikke vært få i det siste. Jeg har tatt mange tirsdager og fredager på rad.

Nå ringte psykiatritjenesten. Hun var klar nå. Og jeg som har satt igang oppvaskmaskinen og greier. Men den er vell sikkert snart ferdig…

 

Nå har jeg lest ferdig Barnepiken av Kathryn Stockett og velger nå en engelsk bok å lese: Twenties girl av Sophie Kinsella.

Barnepiken var en helt fantastisk bok som jeg anbefaler alle å lese. Tror det må være en av de beste bøkene jeg har lest! Jeg levde meg helt inn i boken. Ser for meg alle personene, stedene og hele historien ble så utrolig virkelig.

Nå skal jeg over på boken: Twenties girl, og jeg er veldig spent. For denne boken tror jeg er litt sånn lik historene til Lindsey Kelk. Men jeg vet egentlig ikke. Men tror den er lettlest selv om den kanskje er litt i lengste laget. Twenties girl er på 480 sider, mens Barnepiken var på nesten det samme med sine 496 sider. Så jeg kan viss jeg vil. Men har aldri vært noen tilhenger av lange bøker. Men om de er bra, så er det vell verdt det! 

“Forlate” kroppen
I dag har jeg dissosiert mye. Jeg har “forlatt” kroppen min og falt inn i en egen tilstand, der tiden bare går, jeg opplever ingenting. Jeg har hatt mange flashbacks på forhånd. Jeg husker ingenting etter et flashback, men “våkner” lenge etterpå. Ofte har jeg vært borte i over en time uten at jeg vet at jeg har vært borte. Dette er veldig slitsomt.

Tankene mine
Tankene mine er usammenhengende og veldig ulogiske. Jeg blokkerer på en måte mine egne tanker. Dette kan skje veldig hurtig. Men jeg kan være “borte” veldig lenge.

Hallusinasjoner
I dag har jeg både vært fjern og klar på samme tid. Jeg går til tider og snakker med meg selv, og andre som ikke er tilstede. Jeg har ledd mye. dette fordi inni hodet mitt har det skjedd mye komisk. Samtidig har det vært mange skumle tanker og følelser inn i bildet i dag. Jeg har snakket mer med min bestemor som døde i 2001. Noe som er både godt og ondt på samme tid. Jeg vet jo til tider at hun ikke er her, men så er hun her allikevel.

Dissosiativ lidelse
I dag tror jeg det er den dissosiative lidelsen av meg som har tredd inn for fullt. Jeg har vanskelig med å akseptere denne diagnosen. Den er så stor liksom. Jeg fatter liksom ikke helt hva denne diagnosen dreier seg om. Jeg ser jo det at denne diagnosen har kommet av PTSD diagnosen. Av alt det traumatiske jeg har opplevd. Jeg har opplevd grusomme, respektløse og nedverdigende ting. Kanskje jeg trenger mye respekt og akseptering, det er iallefall det jeg har lest meg til. Og jeg får jo det gjennom min behandlingssituasjon.
Jeg troe selvrespekten min er knust. Så kanskje den sakte og sikkert kan bygges opp igjen gjennom behandlingen min.

Nok for i dag
Jeg tror det er nok dissosiering for i dag. Jeg er sliten av å falle ut og inn gjennom en hel dag. Jeg ser jo det hele som et sterkt behov for å beskytte meg selv. Men jeg pleier som regel å falle mest ut gjennom behandlingen. Eller kanskje det er mest merkbart der. At jeg kanskje ikke merker det like mye i dagliglivet.

Jeg har rett og slett lagt meg for kvelden. Jeg orker ikke mer av denne dagen. Angsten sluker og kveler meg for alt det er verdt. Og jeg har ikke antipsykotika i kroppen. Noe som fører til at jeg snakker med både reele personer og fiktive uten at noen av de er tilstede. I tillegg så jeg min bestemor sitte i sofaen min, men hun døde jo i 2001. Men prate med hun det gjorde jeg. Plutselig får jeg klare øyeblikk og kommer meg til meg selv igjen.

Flashbacksene har vært helt ekstreme i kveld. Jeg har luktet lukten av min far i hele kveld. Og jeg har kjent at jeg har fått slag og verre ting på kroppen. Det jeg gjør er å legge meg ned og verre”ta imot”. Men ikke dette heller er reelt, fordi jeg er helt alene i leiligheten og min får er ikke i nærheten.

Men jeg kan verken styre de psykotiske symptomene eller flashbacksene. De kommer av seg selv og velger å gå av seg selv.

Men i morgen tidlig er det oppstart på den nye antipsykotika medisinen jeg skal starte på. Håper den ordner litt opp oppi hodet mitt. For alt dette er slitsomt.

Jeg har dissosiert et par ganger idag. Det er både fælt og behagelig på samme tid. Det er fælt å miste kontrollen, men veldig behagelig å bare forsvinne vekk fra alt det onde på samme tid.

I tillegg idag så har jeg startet å bli somatisk syk. Vondt hode, ekkelt å svelge slik at det river i halsen og litt vondt her og der i kroppen. Håper det er bedre til i morgen og at det ikke utvikler seg. Jeg har lagt meg i sengen med en ullhals rundt hals og skuldre. Håper det gjør susende til i morgen. Jeg har ikke tid til noe sykdom nå.

 

Etter at jeg sluttet på zyprexa har det gått en vei: jeg ser, hører og lukter ting som ikke er reelt. Dette er skummelt. Og langt fra sånn det skal være. Jeg har vært helt uten antipsykotika siden mandag. Og det har virkelig skjært seg totalt. Så i dag når jeg var til behandleren min så klarte jeg å si noe om det. Eller rettere sagt så spurte hun om hvordan det gikk med de psykotiske problemene mine, og jeg klarte å svare ærlig.

Zeldox

Jeg fikk valget mellom en del av de jeg har stått på før, men de har jeg hatt ekle bivirkninger av slik som økt angst og stor vektøkning. Så tok hun frem katalogen og såg gjennom de ulike som var på markedet. Og da falt valget på Zeldox. Den gir ikke vektøkning, noe av det som er det viktigste for meg. Men når jeg ser over bivirkningene nå når jeg har kommet hjem så virker de nesten farlige disse tablettene. Jeg ble rett og slett redd.

Jeg skal egentlig starte på de i kveld, men tørr ikke få disse bivirkningene nå rett før jeg skal legge meg. Så jeg har falt på valget med å vente til i morgen tidlig. Da får jeg eventuelt de skumle bivirkningene på dagtid.

I tillegg må man sjekke hjertet når man står på denne medisinen. Så på mandag skal jeg ta EKG. Gruer meg litt. Men tror det skal gå bra.

Det som er litt dumt nå i oppstarten på denne medisinen er at behandleren min som har med medisinene mine å gjøre blir borte i litt over to uker. Men hun sa jeg kunne ta kontakt med kontaktene mine på dps’n så kunne de ringe vakthavende lege, eller snakke med en av legene som er på avdelingen om det er på dagtid.

Er det noen der ute som har stått/står på denne medisinen? Erfaringer?

 

I dag var jeg så heldig at jeg fikk fjernet slangen i magen min (suprapubis kateter). Jeg fikk følge med meg fra dps’n opp på Haukeland. Og etter en kort samtale, fikk jeg komme inn på et annet rom og vips så var kateteret ute av magen min:) Det er så befriende. Men samtidig er det veldig skummelt. Kateteret har jo vært mer eller mindre en del av meg i 2,5 år nå.

Jeg må tilbake på urologisk poliklinikk om en måned. Da skal de sjekke om jeg har resturin, og om jeg har det så må jeg legge inn et nytt kateter. Men om jeg ikke har det så får jeg være fri og frank fra slangen fremover:) JIPPI!

 

Jeg har en slik brukerstyrt seng på en dps. Den kan jeg bruke en natt i gangen med fem døgns mellomrom. Og på mandag som kommer så trenger jeg denne sengen. Men samtidig trenger jeg virkelig denne sengen nå. Jeg er ikke bra. Ser, hører og lukter mye som ikke er reelt. I tillegg er selvmordstankene sterke. Jeg har allerede skadet meg to ganger i dag, i underlivet. Og jeg vil ikke at denne selvskadingen skal eskalere igjen. Det orker jeg ikke.

I morgen har jeg samtale med behandler. Da må jeg ta opp alt dette. Men jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal starte. Men ting ble gale igjen etter avsluttingen på zyprexaen. Jeg skal også på urologisk poliklinikk i morgen. Kanskje jeg skal få fjernet det suprapubiske kateteret mitt:) Det hadde vært super mega bra. Men det er samtidig litt (veldig) skummelt å ta det bort. Slangen som er bare min og som hører til min kropp skal fjernes. Det er fryktelig skummelt!

Tilbake til hva gjør jeg med den brukerstyrte sengen? Jeg vet jeg absolutt trenger den idag, men så vet jeg det blir mer bruk for den på mandag. Men holder jeg ut til mandag???

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg har kranglet meg til å få slutte på Zyprexa (antipsykotika). Men jeg ser nå at dette ikke var lurt. I kveld slo det som en vegg mot meg. Stemmer, lyder, syn og lukter. Jeg er kjempe redd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler ikke at jeg kan bare komme tilbake til timen på fredag til behandleren min og be om å få de tilbake. Har kranglet i flere måneder for å få tatt de bort fra medisincocktailen min. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ser nå at jeg burde stått på den lille restdosen som jeg sto på nå på slutten. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det til henne. Jeg er kjempe redd nå. Det er stemmer som aldri har vært der før, blandet med det gamle kjente. Og tingene som jeg ser vet jeg at ikke er ekte, men allikevel skremmer det meg mye. Hva i alle dager skal jeg gjøre??? 

 Jeg kan ikke akkurat gjøre noe med det nå, men det er så skremmende. og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å stoppe det. For det er så stort og skummelt. Det er mye verre enn det har vært før.

Jeg så til og med min bestemor i sted. og hun døde i 2001. Så hvorfor er det slik? Og pappa ser jeg hele tiden, noe som er det aller verste. Han skremmer meg mer enn noe annet. Men jeg klarer ikke stoppe det.  

Jeg har brukt opp min kvote av ekstra medisiner i dag, så jeg har ikke mer å gå på. Og kvelden er ennå ung, og natten har jo ikke startet. Jeg er skikkelig i villrede. Hadde jeg bare visst om noe som kunne hjulpet meg, men jeg klarer ikke finne hjelp i noe som behandleren min har lært meg. Jeg er totalt lost. 

Det store spørsmålet er om jeg skal si noe om dette til psykiateren min i timen på fredag, eller om jeg skal la være? Jeg vet jeg burde si det,. men samtidig så orker jeg ikke starte på igjen på zyprexa. Det blir bare vektoppgang igjen, og bare dumme tanker om meg selv.

Så hva gjør jeg? Noen som har noen forslag?

 <a href=”http://www.blogglisten.no/”><img src=”http://www.blogglisten.no/count?id=35749&#8243; alt=”Blogglisten” />

 

Nå føler jeg det veldig blandet. Enten så er depresjonen der, eller så er angsten der. Og innimellom vet jeg ikke, da er de der begge deler.

For noen timer siden var jeg så deprimert at jeg ville bare dø, mens nå er angsten på et slikt nivå at jeg er redd alt. Og akkurat nå er ikke depresjonen tilstede i det hele. Men om en time eller to er den kanskje tilbake.

I dag har jeg ikke tid til dette. Verken angsten eller depresjonen. For i dag skal jeg være barnevakt. Og da må alle mine sanser være på plass.

Hvorfor er det slik at angsten og depresjonen skifter fra det ene til det andre? Hvorfor kan det ikke holde seg mer stabilt? Jeg orker ikke denne vaklingen.

Angsten er så intens at jeg får ikke puste, og det å svelge er nesten umulig. Jeg får ikke til de dagligdagse tingene kroppen normalt ville gjort på autopilot. Jeg er vrengt.

Depresjonen var jeg redd for noen timer siden. Var redd det ble så gale at jeg måtte legge meg inn. Men jeg kom utav det, men med angsten i behold. Faen, jeg blir så oppgitt! Jeg orker ikke dette her. Og jeg vet at jeg kan ikke bruke den brukerstyrte sengen min på dps’n. Fordi jeg trenger den på mandag. Og det må gå 5 døgn mellom hver natt jeg velger å bruke på dps’n. Så jeg må bare holde ut. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer. Jeg er redd det skal rable for meg. At jeg ikke klarer meg. Men gudene skal vite, at klare meg det er noe jeg SKAL!

 

I dag var jeg til legen. Jeg fikk kranglet meg til å få slankepiller. Han var faktisk ikke vanskelig å be i det hele tatt. Jeg la frem problemet mitt om at jeg la på meg 20 kilo etter at jeg startet på Zyprexa, og har kun gått ned igjen 12,5 kilo igjen. Og ville gjerne ha noe hjelp til å ta av enda mer.

Men sjokket ble stor da jeg skulle betale for pillene, de kostet over fem hundre kroner. Jeg fikk veldig sjokk. Men hjelper de, så er det vell verdt det!

Er det noen der ute som har prøvd disse tablettene? Jeg er grådig spent.

Jeg vil egentlig berre komme meg ned under 70 kilo. det hadde vært ypperlig det, men kanskje det er for mye og be om. Jeg vet ikke jeg, men slanke meg det må jeg. Jeg vil inn i klærne mine igjen.

 

I det siste har det blitt en del selvskading. Men ikke på verken armen eller på bena. Men det har eskalert i underlivet. Det gjør skikkelig vondt. Men så er det hele vitsen også. Men gud som jeg angrer. Jeg klarte å si det til behandleren min i går. Hun likte det ikke.

Jeg føler liksom at armen og bena er “oppbrukte”, og da har jeg gått tilbake til underlivet. Synd, men nå er det nå en gang slik.

I dag har alt gått i ett, jeg tok blodprøver kl. 08:00 på dps’n. Så var det rett hjem, bli med psykiatritjenesten på trening av tunneler.  Etter dette var det et lite pusterom før min gode venninne kom og vi reiste sammen til legetimen min. Så tok vi en tur til byen, handlet litt og kiket litt før vi reiste hjem til meg. Vi lagde taco, og spiste verdens beste dessert.

Så idag har jeg ikke følt at jeg vil skade meg:) Og det er jo bra. Kanskje dette er en start på å la være å skade meg på en stund. Jeg har lært at det ikke er hjelp i å skrive at det skal være slutt på selvskading. For da blir nedturen så stor neste gang (hvis) jeg skader meg.

Er det noe jeg virkelig skulle ønske meg her i verden så er det at jeg aldri hadde startet med selvskading. Det er roten på mye vondt.

Men nå har det seg slik at jeg har skadet meg over flere år, noe som har satt sine spor flere plasser på kroppen min. Det gjør vondt å se meg selv spesielt på venstre arm. Jeg ser mye smerte og ødeleggelse. Men hvert arr har sin historie. Og for alt jeg vet er det ikke sikkert jeg hadde overlevd uten selvskadingen. Det er, har og blir en del av meg. For evig og alltid!

 

I dag tidlig tok jeg nye blodprøver, kl 08:00. Så jeg reiste hjemmefra 07:15. Det var litt i tidligste laget for min del, men jeg overlevde:)

Så var det tur med psykiatritjenesten gjennom alle tunnelene,  Jeg trenger øvelse for å mestre angsten min. Reiser gjennom mange tunneler hver gang jeg skal til traumebehandling på Haukeland. Dette gikk bra i dag.

Nå venter jeg på en venninne som skal følge meg til legen. Jeg har slik bussangst at jeg tørr ikke ta bussen alene.

Jeg er sliten om dagen, og det at mamma og hunden min reiste på lørdag hjalp særs lite. Så jeg går fra dag til dag og vurderer å legge meg inn. Jeg vet sengen står der og venter på meg, men jeg vil utsette det i det lengste. Så spørsmålet i dag er om jeg skal eller ikke skal legge meg inn. Det hadde vært greit å kommet meg inn en natt og roet helt ned. Men så vil jeg utsette det i det lengste i og med at det må gå 5 døgn mellom hver innleggelse. Dette er et vrient problem for meg. For jeg vet jeg trenger en natt snart, men hvor lenge skal jeg utsette det???

Da sitter jeg og venter på å få snakke med Tone, behandleren min. Hun kommer ikke før halv to ca. Selv om jeg hadde time ett. Ting tar tid.

Nå står jeg ute i slapps og tar meg en røyk. Og venter.

Det å vente er kjedelig. Og ekstra vanskelig med angsten som brer seg over alt. Fra ytterst til innerst.

Jeg føler meg dum her eg står. Sliten. Men jeg har orket å sminke meg idag. Det er noe bare det.

Batteriet mitt på mobilen tikker på siste verset. Håper Tone har stikkontakt inne på kontoret. Det må hun ha.

Etter timen idag skal jeg lage ukeplan for denne uken sammen med Eva, kontakten min. Men det blir ikke før ca halv tre. Så er det innom senteret og shoppe litt. Fikk penger med mamma til å kjøpe meg klær:-) gleder meg. Så får håpe angsten ikke tærer meg helt ut.

 

Etter å ha lest ferdig I heart Vegas, trengte jeg en ny bok å lese på. Og når min mor reiste i dag tidlig hadde hun lagt igjen en pakke til meg på soverommet. Nemlig boken: Barnepiken av Kathryn Stockett. Jeg har nå lest 30 sider, og den virker veldig bra. Boken er litt lang, hele 496 sider. Men om den er god, så er det bra at den er lang:)

Her er omtalen til boken:  Denne romanen beskriver forholdet mellom svarte hushjelper og deres hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. Tjueto år gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere, og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. 

Så da skal jeg snart finne sengen. Var oppe i seks tiden i dag tidlig. Så da kryper jeg under dynen og fortsetter lesningen:)

Alene
Etter nesten tre uker med besøk av hunden min og min mor, ble det veldig tomt i leiligheten. Føler meg veldig ensom. Det er nesten ubeskrivelig. Det første jeg gjorde når de reiste i gryotta i dag var at jeg satte meg ned og skrev et brev til min mor, med diverse bilder på. Det gjorde litt godt. Men gud så tomt det er her i kveld. Det er trist å være ensom. Nå sitter jeg helt alene igjen i leiligheten. Gjett om det har blitt mye røyking på meg i dag da.

En dag før tiden
Min mor skulle egentlig ikke reise før i mo0rgen, men det var meldt storm i morgen, så da ble det bestemt at hun skulle reise i dag tidlig. Det vart bestemt litt i hurten og sturten i går kveld etter vi såg værmeldingen.

Hunden sov godt
Hunden min sov godt i natt. Hun lå sammen med meg i sengen, mens min mor lå på stuen. Slik har vi lagt i tre uker nå. Bortsett fra at min hund har lagt litt her og der om nettene, mens i natt har hun lagt hele tiden inne hos meg. Hun har sikkert skjønt at de skulle reise fra meg i dag.
Det er så godt når hunden min ligger ved siden av meg i sengen. Det er så trygt. Og så varmer hun meg på den kalde soverommet. I tillegg ligger jeg og stryker på henne til vi begge sovner. Det er et godt minne frem til jeg får henne tilbake.

Vemodig
Det var rart å gå inn på soverommet i dag når jeg skulle legge på plass noen klær. Der lå beinet til hunden min i sengen min og den rosa ballen hennes lå på gulvet nedenfor sengen. Kjente det stakk i meg da. Det var ingen god følelse.

River og sliter i meg
Angsten river og sliter i meg i dag. Helt siden de reiste har den vært tilstede. Men jeg tok to sobril for litt siden, og det hjalp. Men merker jeg har store problemer med å svelge mat i dag. Noe som har vært bedre nå når mamma har vært her.

Måtte reise
Min mor måtte reise i løp av helgen uansett, hun skal være på sykehuset til kontroll på mandag, noe hun har ventet på lenge. Men tungt er det at hun er reist. Jeg liker det ikke. Men avskjeden hadde blitt like gale om hun hadde reist i morgen, så kanskje det var like greit at hun reiste i dag. Da blir kanskje dagen i morgen litt lettere. Det hadde jo bare blitt et utsatt problem.

Spor
Det er spor etter hunden min på terrassen. Hun har trakket rundt på snøen. Som det viser på bildet på toppen. Det gjør meg litt ekstra trist hver gang jeg går ut for å røyke, men jeg klarer ikke ta de vekk heller, selv hvor trist det enn er. Samtidig er det litt godt at hun har satt sine spor. Det blir et godt minne frem til snøen forsvinner. Og til våren ser jeg henne igjen…

Psyken min er for dårlig
Jeg skulle helst sett at jeg fikk ha hunden min for meg selv helt alene. Men psyken min sliter meg slik ut at jeg makter ikke ha hunden min på heltid. Så da er det bra at min mor kan steppe inn å ha henne. Men det er tøft å være så pass psyk at jeg ikke klarer å ta hånd om min egen hund. Men det kommer en dag der alt skal bli så bra, i alle fall bedre enn det er nå. Og jeg vet at hunden min har det så godt som en hund kan ha når hun er med min mor og stefar.
Jeg gleder meg mye til den dagen jeg får henne tilbake på fulltid!

Starten på det hele
Det startet da jeg var liten, jeg var ute av meg etter flere år med incest, noe som endte med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien). Jeg tok min første overdose i 15 års alderen. Men ”slapp” unna meg et par samtaler. Dette fortsatte med flere overdoser, og jeg var nære på flere ganger å bli innlagt, men fikk snakket meg ut av det. Jeg startet på videregående og overdosene fortsatte. Etter noen gode år mellom videregående og 2006 kom jeg innpå samme bane med overdoser igjen, på denne tiden hadde jeg flyttet til Bergen. Her var det ikke like lett å snakke seg ut fra det hele. Og etter noen turer på Haraldsplass sykehus fikk jeg valget mellom psykiatritjenesten eller en innleggelse på Sandviken sykehus. Valget var lett for min del, jeg skulle IKKE bli innlagt, så jeg valgte at noen kom hjem til meg og snakket med meg istedenfor.

Første innleggelse i psykiatrien
Etter noen måneder med psykiatritjeneste og psykolog, ble jeg overtalt til å bli innlagt på dps (Distrikts psykiatrisk senter), men den dagen jeg skulle legges inn var der fullt, så jeg endte på PAM (Psykiatrisk akutt mottak). Dette var veldig skummelt for meg som første møte med innleggelse i psykiatrien. Men jeg overlevde fra en mandag til en fredag, og kom meg endelig på dps.

Min første diagnose
Etter en del utspørring og skjemare og diverse fikk jeg min første diagnose; PTSD (Post traumatisk stress lidelse). Det var skummelt å plutselig ha en diagnose, og jeg følte dette var grusomt. Men etter hvert ble det greit. Den hadde jo ikke så mye å si.

En innleggelse ble til flere
Etter min første innleggelse, ble det flere. Jeg havnet som regel først på Haraldsplass etter en overdose, så PAM og tilslutt dps. Etter hvert ble det trygt på dps’n. Og det hele endte med at jeg fikk rullerende opphold. Det vil si at mitt opplegg gikk ut på å være innlagt en uke, så hjemme tre uker, så inne en uke osv, gjennom hele året. Dette tilbudet brukte jeg i to år.

Min neste diagnose
Jeg fikk alltid høre fra en kompis som jeg bodde sammen med at jeg til tider var høyt oppe, så lavt nede osv. Men jeg tenkte ikke så mye over dette. Men jeg skjøpnner i dag at han reagerte. Jeg kunne springe Stoltzen flere dager på radm, men i neste periode orket jeg ikke gå på høgskolen. Og jeg brukte mye penger. Etter en test i mars 2010 fikk jeg diagnosen bipolar 2. Jeg synes dette var veldig skummelt, jeg tror jeg brukte ca et år på å svelge at jeg hadde denne diagnosen, men så fant jeg meg selv i diagnosen, og ting ble lettere. Lithium hjalp med en gang. Jeg hadde ikke hatt det bedre på lang tid. På samme tid fikk jeg diagnosen Borderline, noe jeg ikke likte, men da psykiateren fortalte at den kom av relasjonsproblemer pga PTSD (incest etc.) så var det lettere å godta.
Lithium behandlingen endte med at jeg følte jeg ikke trengte de rullerende oppholdene lenger og hadde mitt siste opphold desember 2010.

Slange i magen

I august 2009 stoppet urinfunksjonen min opp, og jeg trengte et suprapubis kateter som hjelpemiddel til å tømme blæren. Dette kateteret har jeg enda, men har hatt et opphold på 4 måneder i 2010. Det at urineringen stoppet opp, har med traumene mine fra barndommen å gjøre.

Det kan nå se ut til at jeg kan få fjernet kateteret i midten av februar. Det hadde vært supert. Dette er noe jeg gleder meg mye til.

Ny lang innleggelse

I januar 2011 ble jeg veldig dårlig psykisk, etter at jeg ikke hadde tatt medisinene mine over en periode. Og psykiateren min hadde fått kreft, så jeg gikk uten noe tilbud. En av mine beste venninner fulgte meg på legevakten. Da ble jeg på PAM noen dager og på dps noen dager. Men en uke etter gikk jeg selv på legevakten, jeg var så utrolig dårlig. Det endte med innleggelse på PAM fra gfredag til søndag tidlig i februar. På søndagen havnet jeg på en avdeling på sandviken. Og det endte med at jeg ble på den avdelingen i over 6 måneder. Oppholdet reuslterte i at jeg fikk verdens beste behandler, som jeg fortsatt har i dag. Hun går jeg til to ganger i uken, selv om hun har startet i ny jobb på Haukeland på ungdomsposten. Hun er bare helt fantastisk.

På sandviken gikk jeg gjennom nye tester og fikk endret bipolar 2 til bipolar 1, og jeg  fikk diagnosen dissossiativ lidelse.

Etter at jeg hadde vært 6 måneder på sandviken kom jeg på dps og var der i 4 måneder. Det var mye trening.

Angsten tærer på

I løp av de fire månedene jeg var på dps, fikk jeg sterk angst. Og den sliter jeg med enda i dag. Mest når det gjelder transport slik som buss og taxi, butikker og tunneler.

</a

Jeg er livredd. Redselen sprer seg rundt meg. Den trekker seg sakte inn som en fuktighetskrem. Jeg får ikke fred. Redselen er så stor. Jeg ligger sammenkrøpet i sengen, uten å bevege meg i det hele tatt. Men det hjelper ikke. Det gjør bare til at jeg får verre problemer med pusten. Kanskje jeg skal sette meg opp? – nei, det hjalp ikke det heller. Jeg vandrer rundt i leiligheten, redselen er like stor. Jeg får ikke fred.

Skal jeg tørre gå ut på verandaen og ta meg en røyk? Er det farlig der ute? Jeg er redd for å gå ut, men tar på meg jakken og luen sakte. Jeg skal klare å komme meg ut. Det kan jo ikke være noe farlig der ute, eller kan det?

Jeg står denne gangen og røyker, jeg tørr ikke sitte, det er skummelt. Jeg er redd, men trekker ned drag på drag. Den eneste lyden jeg hører er pusten min og at det lager lyd i røyken når jeg trekker inn. Det er skummelt når det er så stille. Det gjør det ekstra farlig. Jeg stumper røyken i askebegeret, går inn, tar av meg crocs, jakke og lue. Sitter meg i sofaen, prøver å sette på tv, men tørr ikke ha lyd på. Det gjør meg redd. Det er God Morgen Norge, jeg aner ikke hva det handler om i dag, for lyden er av. Det sitter tre damer som er på besøk i studio, men jeg tørr ikke ha på lyd.

Jeg skal på trening gjennom fløyfjellstunnelen med psykiatritjenesten i dag, men jeg sender en melding om at jeg kan ikke i dag. Jeg er for redd. Hun skal komme hit istedenfor. Hun kommer om 14 minutt. Jeg er redd. Men jeg lar døren stå åpen slik at hun ikke ringer på, jeg er for sliten til å høre lyder. Jeg orker egentlig ikke besøk, men jeg får bite tennene sammen og holde ut. Jeg er flink til å holde ut, det er noe jeg er god på etter mange år der valget kun har vært å holde ut. Men det gjør det ikke mindre vanskelig fordi om.

Hvorfor er jeg redd? Og hva skal til for at jeg blir mindre redd???