Mitt første møte med psykiatrisk innleggelse var grådig skummel.
Det hele startet med at jeg skulle innleggelses frivillig på en dps. Som virket mye mindre skummelt enn Sandviken sykehus. Jeg skulle møte hun fra psykiatritjenesten som skulle følge meg dit. Hun hadde brukt lang tid til å overtale meg til å bli innlagt.
Jeg pakket ferdig sakene mine, og var så klar som jeg kunne bli. Men da hun kom og hentet meg fikk jeg beskjed om at det var fullt på dps’n, og psykologen min hadde da bestemt at det ble lukket avdeling på Sandviken (PAM). Jeg ble livredd, men bet tennene sammen og bestemte meg for å klare dette. For ble jeg ikke med frivillig, så ble det tvang. Dette hendte den 15. April 2008.
Jeg kom inn på avdelingen, og døren gikk igjen bak meg. Hun fra psykiatritjenesten ble hos meg en stund. Så kom de inn på rommet mitt og skulle ha mobilen min, alle skarpe gjenstander og diverse saker. Og litt etter kom de inn og gikk gjennom hele bagasjen min. Jeg følte meg trakket på. De tok fra meg mange av tingene mine.
Så fikk jeg røyke på et røykerom, da jeg var ferdig med å røyke, kom jeg ut i gangen, og der kom flere politimenn med en person i håndjern. Jeg ble livredd. Det var roping og skriking, så jeg var raskt på plass på rommet mitt. Trodde jeg kunne låse døren, men nei, den gikk ikke an å låse. Dette gjorde meg enda mer redd, så jeg pakket tingene mine og gikk mot utgangsdøren, men gjett; den var låst. Jeg fikk panikk. Det var ingen som hadde fortalt meg at jeg var på lukket avdeling. Hun ene kom springende og lurte på hva jeg skulle, jeg sa jeg måtte ut, men hun nektet meg. Så da bar det inn på rommet igjen. Jeg ble så redd og hyperventilerte at jeg fikk b vakt.
Ting roet seg, og jeg følte meg mere trygg. Men redselen hang i meg enda.
Utover kvelden var det mye roping og skriking, og jeg var mye redd. Men personalet var greie mot meg.
Jeg kom inn en mandag, og hver dag ventet jeg på plass på dps’n, men det ble ikke plass til meg før fredagen.
Fredagen kom, og jeg og en fra personalet tok taxi til dps’n. Ny skummel opplevelse. Men jeg merket fort at det var stor forskjell på PAM(akuttavdeling) til dps’n. Jeg ble godt tatt imot av en som heter Kristian. Han viste meg rundt og vi tok en røyk. Etter hvert møtte jeg flere av pasientene, deriblant, Isabel og Anita. Begge var kjempe greie, og vi er gode venner i dag.
Jeg ble på dps’n til ut i juni. Her var det andre rammer og forhold. Jeg kunne styre meg selv slik jeg ville og de var greie de som jobbet der.
Dette er den samme dps’n jeg har vært mye på. Fra november 2008 til desember 2010 var jeg rullerende pasient på denne posten. Noe som gikk ut på at jeg var innlagt en uke, hjemme tre uker, innlagt en uke og hjemme tre uker. Men jeg følte meg ferdig med det rullerende desember 2010, så jeg sa det opp, følte meg bra. Men kanskje dette var dumt. Men jeg tror det var til det beste.
Fra 5. februar 2011 var jeg innlagt i over 10 måneder, seks måneder på Sandviken og de resterende på dps’n. Det har vært en tøff tid, som jeg aldri vil oppleve igjen. Men nå har det blitt sånn, og det kan jeg ikke endre på.
Nå har jeg en brukerstyrt seng som går ut på at jeg kan ringe avdelingen og komme en natt i gangen. Siden 8. desember har jeg ringt to ganger og overnattet på avdelingen. Det er en stor trygghet å ha det på den måten. Da vet jeg at jeg alltid har et tilbud.
