Nå føler jeg det veldig blandet. Enten så er depresjonen der, eller så er angsten der. Og innimellom vet jeg ikke, da er de der begge deler.
For noen timer siden var jeg så deprimert at jeg ville bare dø, mens nå er angsten på et slikt nivå at jeg er redd alt. Og akkurat nå er ikke depresjonen tilstede i det hele. Men om en time eller to er den kanskje tilbake.
I dag har jeg ikke tid til dette. Verken angsten eller depresjonen. For i dag skal jeg være barnevakt. Og da må alle mine sanser være på plass.
Hvorfor er det slik at angsten og depresjonen skifter fra det ene til det andre? Hvorfor kan det ikke holde seg mer stabilt? Jeg orker ikke denne vaklingen.
Angsten er så intens at jeg får ikke puste, og det å svelge er nesten umulig. Jeg får ikke til de dagligdagse tingene kroppen normalt ville gjort på autopilot. Jeg er vrengt.
Depresjonen var jeg redd for noen timer siden. Var redd det ble så gale at jeg måtte legge meg inn. Men jeg kom utav det, men med angsten i behold. Faen, jeg blir så oppgitt! Jeg orker ikke dette her. Og jeg vet at jeg kan ikke bruke den brukerstyrte sengen min på dps’n. Fordi jeg trenger den på mandag. Og det må gå 5 døgn mellom hver natt jeg velger å bruke på dps’n. Så jeg må bare holde ut. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer. Jeg er redd det skal rable for meg. At jeg ikke klarer meg. Men gudene skal vite, at klare meg det er noe jeg SKAL!
