Angsten kommer over meg som et stort monster. Jeg føler jeg ikke orker mer. Angsten har hatt en pause en stund, men på torsdag i taxien på vei til behandling til P så kom den for fullt tilbake. I gjennom hele helgen har den vært tilstede. Jeg føler jeg får hverken puste eller svelge. Det er helt uutholdelig.
Psykiatritjenesten er vekk på ferie og behandleren min skal være borte i en uke. Lurer på hvordan det skal gå?
Blir nok en oppdatering om ikke lenge, men nå klarer jeg ikke skrive mer.
Nå føler jeg det veldig blandet. Enten så er depresjonen der, eller så er angsten der. Og innimellom vet jeg ikke, da er de der begge deler.
For noen timer siden var jeg så deprimert at jeg ville bare dø, mens nå er angsten på et slikt nivå at jeg er redd alt. Og akkurat nå er ikke depresjonen tilstede i det hele. Men om en time eller to er den kanskje tilbake.
I dag har jeg ikke tid til dette. Verken angsten eller depresjonen. For i dag skal jeg være barnevakt. Og da må alle mine sanser være på plass.
Hvorfor er det slik at angsten og depresjonen skifter fra det ene til det andre? Hvorfor kan det ikke holde seg mer stabilt? Jeg orker ikke denne vaklingen.
Angsten er så intens at jeg får ikke puste, og det å svelge er nesten umulig. Jeg får ikke til de dagligdagse tingene kroppen normalt ville gjort på autopilot. Jeg er vrengt.
Depresjonen var jeg redd for noen timer siden. Var redd det ble så gale at jeg måtte legge meg inn. Men jeg kom utav det, men med angsten i behold. Faen, jeg blir så oppgitt! Jeg orker ikke dette her. Og jeg vet at jeg kan ikke bruke den brukerstyrte sengen min på dps’n. Fordi jeg trenger den på mandag. Og det må gå 5 døgn mellom hver natt jeg velger å bruke på dps’n. Så jeg må bare holde ut. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer. Jeg er redd det skal rable for meg. At jeg ikke klarer meg. Men gudene skal vite, at klare meg det er noe jeg SKAL!
I dag tidlig tok jeg nye blodprøver, kl 08:00. Så jeg reiste hjemmefra 07:15. Det var litt i tidligste laget for min del, men jeg overlevde:)
Så var det tur med psykiatritjenesten gjennom alle tunnelene, Jeg trenger øvelse for å mestre angsten min. Reiser gjennom mange tunneler hver gang jeg skal til traumebehandling på Haukeland. Dette gikk bra i dag.
Nå venter jeg på en venninne som skal følge meg til legen. Jeg har slik bussangst at jeg tørr ikke ta bussen alene.
Jeg er sliten om dagen, og det at mamma og hunden min reiste på lørdag hjalp særs lite. Så jeg går fra dag til dag og vurderer å legge meg inn. Jeg vet sengen står der og venter på meg, men jeg vil utsette det i det lengste. Så spørsmålet i dag er om jeg skal eller ikke skal legge meg inn. Det hadde vært greit å kommet meg inn en natt og roet helt ned. Men så vil jeg utsette det i det lengste i og med at det må gå 5 døgn mellom hver innleggelse. Dette er et vrient problem for meg. For jeg vet jeg trenger en natt snart, men hvor lenge skal jeg utsette det???
Da sitter jeg og venter på å få snakke med Tone, behandleren min. Hun kommer ikke før halv to ca. Selv om jeg hadde time ett. Ting tar tid.
Nå står jeg ute i slapps og tar meg en røyk. Og venter.
Det å vente er kjedelig. Og ekstra vanskelig med angsten som brer seg over alt. Fra ytterst til innerst.
Jeg føler meg dum her eg står. Sliten. Men jeg har orket å sminke meg idag. Det er noe bare det.
Batteriet mitt på mobilen tikker på siste verset. Håper Tone har stikkontakt inne på kontoret. Det må hun ha.
Etter timen idag skal jeg lage ukeplan for denne uken sammen med Eva, kontakten min. Men det blir ikke før ca halv tre. Så er det innom senteret og shoppe litt. Fikk penger med mamma til å kjøpe meg klær:-) gleder meg. Så får håpe angsten ikke tærer meg helt ut.
Alene
Etter nesten tre uker med besøk av hunden min og min mor, ble det veldig tomt i leiligheten. Føler meg veldig ensom. Det er nesten ubeskrivelig. Det første jeg gjorde når de reiste i gryotta i dag var at jeg satte meg ned og skrev et brev til min mor, med diverse bilder på. Det gjorde litt godt. Men gud så tomt det er her i kveld. Det er trist å være ensom. Nå sitter jeg helt alene igjen i leiligheten. Gjett om det har blitt mye røyking på meg i dag da.
En dag før tiden
Min mor skulle egentlig ikke reise før i mo0rgen, men det var meldt storm i morgen, så da ble det bestemt at hun skulle reise i dag tidlig. Det vart bestemt litt i hurten og sturten i går kveld etter vi såg værmeldingen.
Hunden sov godt
Hunden min sov godt i natt. Hun lå sammen med meg i sengen, mens min mor lå på stuen. Slik har vi lagt i tre uker nå. Bortsett fra at min hund har lagt litt her og der om nettene, mens i natt har hun lagt hele tiden inne hos meg. Hun har sikkert skjønt at de skulle reise fra meg i dag.
Det er så godt når hunden min ligger ved siden av meg i sengen. Det er så trygt. Og så varmer hun meg på den kalde soverommet. I tillegg ligger jeg og stryker på henne til vi begge sovner. Det er et godt minne frem til jeg får henne tilbake.
Vemodig
Det var rart å gå inn på soverommet i dag når jeg skulle legge på plass noen klær. Der lå beinet til hunden min i sengen min og den rosa ballen hennes lå på gulvet nedenfor sengen. Kjente det stakk i meg da. Det var ingen god følelse.
River og sliter i meg
Angsten river og sliter i meg i dag. Helt siden de reiste har den vært tilstede. Men jeg tok to sobril for litt siden, og det hjalp. Men merker jeg har store problemer med å svelge mat i dag. Noe som har vært bedre nå når mamma har vært her.
Måtte reise
Min mor måtte reise i løp av helgen uansett, hun skal være på sykehuset til kontroll på mandag, noe hun har ventet på lenge. Men tungt er det at hun er reist. Jeg liker det ikke. Men avskjeden hadde blitt like gale om hun hadde reist i morgen, så kanskje det var like greit at hun reiste i dag. Da blir kanskje dagen i morgen litt lettere. Det hadde jo bare blitt et utsatt problem.
Spor
Det er spor etter hunden min på terrassen. Hun har trakket rundt på snøen. Som det viser på bildet på toppen. Det gjør meg litt ekstra trist hver gang jeg går ut for å røyke, men jeg klarer ikke ta de vekk heller, selv hvor trist det enn er. Samtidig er det litt godt at hun har satt sine spor. Det blir et godt minne frem til snøen forsvinner. Og til våren ser jeg henne igjen…
Psyken min er for dårlig
Jeg skulle helst sett at jeg fikk ha hunden min for meg selv helt alene. Men psyken min sliter meg slik ut at jeg makter ikke ha hunden min på heltid. Så da er det bra at min mor kan steppe inn å ha henne. Men det er tøft å være så pass psyk at jeg ikke klarer å ta hånd om min egen hund. Men det kommer en dag der alt skal bli så bra, i alle fall bedre enn det er nå. Og jeg vet at hunden min har det så godt som en hund kan ha når hun er med min mor og stefar.
Jeg gleder meg mye til den dagen jeg får henne tilbake på fulltid!
Starten på det hele
Det startet da jeg var liten, jeg var ute av meg etter flere år med incest, noe som endte med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien). Jeg tok min første overdose i 15 års alderen. Men ”slapp” unna meg et par samtaler. Dette fortsatte med flere overdoser, og jeg var nære på flere ganger å bli innlagt, men fikk snakket meg ut av det. Jeg startet på videregående og overdosene fortsatte. Etter noen gode år mellom videregående og 2006 kom jeg innpå samme bane med overdoser igjen, på denne tiden hadde jeg flyttet til Bergen. Her var det ikke like lett å snakke seg ut fra det hele. Og etter noen turer på Haraldsplass sykehus fikk jeg valget mellom psykiatritjenesten eller en innleggelse på Sandviken sykehus. Valget var lett for min del, jeg skulle IKKE bli innlagt, så jeg valgte at noen kom hjem til meg og snakket med meg istedenfor.
Første innleggelse i psykiatrien
Etter noen måneder med psykiatritjeneste og psykolog, ble jeg overtalt til å bli innlagt på dps (Distrikts psykiatrisk senter), men den dagen jeg skulle legges inn var der fullt, så jeg endte på PAM (Psykiatrisk akutt mottak). Dette var veldig skummelt for meg som første møte med innleggelse i psykiatrien. Men jeg overlevde fra en mandag til en fredag, og kom meg endelig på dps.
Min første diagnose
Etter en del utspørring og skjemare og diverse fikk jeg min første diagnose; PTSD (Post traumatisk stress lidelse). Det var skummelt å plutselig ha en diagnose, og jeg følte dette var grusomt. Men etter hvert ble det greit. Den hadde jo ikke så mye å si.
En innleggelse ble til flere
Etter min første innleggelse, ble det flere. Jeg havnet som regel først på Haraldsplass etter en overdose, så PAM og tilslutt dps. Etter hvert ble det trygt på dps’n. Og det hele endte med at jeg fikk rullerende opphold. Det vil si at mitt opplegg gikk ut på å være innlagt en uke, så hjemme tre uker, så inne en uke osv, gjennom hele året. Dette tilbudet brukte jeg i to år.
Min neste diagnose
Jeg fikk alltid høre fra en kompis som jeg bodde sammen med at jeg til tider var høyt oppe, så lavt nede osv. Men jeg tenkte ikke så mye over dette. Men jeg skjøpnner i dag at han reagerte. Jeg kunne springe Stoltzen flere dager på radm, men i neste periode orket jeg ikke gå på høgskolen. Og jeg brukte mye penger. Etter en test i mars 2010 fikk jeg diagnosen bipolar 2. Jeg synes dette var veldig skummelt, jeg tror jeg brukte ca et år på å svelge at jeg hadde denne diagnosen, men så fant jeg meg selv i diagnosen, og ting ble lettere. Lithium hjalp med en gang. Jeg hadde ikke hatt det bedre på lang tid. På samme tid fikk jeg diagnosen Borderline, noe jeg ikke likte, men da psykiateren fortalte at den kom av relasjonsproblemer pga PTSD (incest etc.) så var det lettere å godta.
Lithium behandlingen endte med at jeg følte jeg ikke trengte de rullerende oppholdene lenger og hadde mitt siste opphold desember 2010.
Slange i magen
I august 2009 stoppet urinfunksjonen min opp, og jeg trengte et suprapubis kateter som hjelpemiddel til å tømme blæren. Dette kateteret har jeg enda, men har hatt et opphold på 4 måneder i 2010. Det at urineringen stoppet opp, har med traumene mine fra barndommen å gjøre.
Det kan nå se ut til at jeg kan få fjernet kateteret i midten av februar. Det hadde vært supert. Dette er noe jeg gleder meg mye til.
Ny lang innleggelse
I januar 2011 ble jeg veldig dårlig psykisk, etter at jeg ikke hadde tatt medisinene mine over en periode. Og psykiateren min hadde fått kreft, så jeg gikk uten noe tilbud. En av mine beste venninner fulgte meg på legevakten. Da ble jeg på PAM noen dager og på dps noen dager. Men en uke etter gikk jeg selv på legevakten, jeg var så utrolig dårlig. Det endte med innleggelse på PAM fra gfredag til søndag tidlig i februar. På søndagen havnet jeg på en avdeling på sandviken. Og det endte med at jeg ble på den avdelingen i over 6 måneder. Oppholdet reuslterte i at jeg fikk verdens beste behandler, som jeg fortsatt har i dag. Hun går jeg til to ganger i uken, selv om hun har startet i ny jobb på Haukeland på ungdomsposten. Hun er bare helt fantastisk.
På sandviken gikk jeg gjennom nye tester og fikk endret bipolar 2 til bipolar 1, og jeg fikk diagnosen dissossiativ lidelse.
Etter at jeg hadde vært 6 måneder på sandviken kom jeg på dps og var der i 4 måneder. Det var mye trening.
Angsten tærer på
I løp av de fire månedene jeg var på dps, fikk jeg sterk angst. Og den sliter jeg med enda i dag. Mest når det gjelder transport slik som buss og taxi, butikker og tunneler.
Jeg er livredd. Redselen sprer seg rundt meg. Den trekker seg sakte inn som en fuktighetskrem. Jeg får ikke fred. Redselen er så stor. Jeg ligger sammenkrøpet i sengen, uten å bevege meg i det hele tatt. Men det hjelper ikke. Det gjør bare til at jeg får verre problemer med pusten. Kanskje jeg skal sette meg opp? – nei, det hjalp ikke det heller. Jeg vandrer rundt i leiligheten, redselen er like stor. Jeg får ikke fred.
Skal jeg tørre gå ut på verandaen og ta meg en røyk? Er det farlig der ute? Jeg er redd for å gå ut, men tar på meg jakken og luen sakte. Jeg skal klare å komme meg ut. Det kan jo ikke være noe farlig der ute, eller kan det?
Jeg står denne gangen og røyker, jeg tørr ikke sitte, det er skummelt. Jeg er redd, men trekker ned drag på drag. Den eneste lyden jeg hører er pusten min og at det lager lyd i røyken når jeg trekker inn. Det er skummelt når det er så stille. Det gjør det ekstra farlig. Jeg stumper røyken i askebegeret, går inn, tar av meg crocs, jakke og lue. Sitter meg i sofaen, prøver å sette på tv, men tørr ikke ha lyd på. Det gjør meg redd. Det er God Morgen Norge, jeg aner ikke hva det handler om i dag, for lyden er av. Det sitter tre damer som er på besøk i studio, men jeg tørr ikke ha på lyd.
Jeg skal på trening gjennom fløyfjellstunnelen med psykiatritjenesten i dag, men jeg sender en melding om at jeg kan ikke i dag. Jeg er for redd. Hun skal komme hit istedenfor. Hun kommer om 14 minutt. Jeg er redd. Men jeg lar døren stå åpen slik at hun ikke ringer på, jeg er for sliten til å høre lyder. Jeg orker egentlig ikke besøk, men jeg får bite tennene sammen og holde ut. Jeg er flink til å holde ut, det er noe jeg er god på etter mange år der valget kun har vært å holde ut. Men det gjør det ikke mindre vanskelig fordi om.
Hvorfor er jeg redd? Og hva skal til for at jeg blir mindre redd???
I en alder av 29 er jeg livredd for å dø. Bortsett fra de depressive periodene der alt jeg vil er å dø. Veldig rart.
Man vet jo aldri verken når eller hvordan man skal dø. Jeg vet ikke om jeg kan si om jeg skal dø naturlig eller om det blir et valg jeg selv velger i form av selvmord.
Men hva skjer om jeg velger døden fremfor livet? Er det noe etter døden? Eller er alt helt mørkt? Jeg velger å tro at ting blir bedre etter man er død. Men hva vet jeg?
Akkurat nå har jeg mye angst, noe som resulterer i at jeg er livredd for å dø. Men i morgen kan alt ha snudd seg til at jeg mest av alt bare vil dø!
Hva er riktig?
Jeg valgte å legge meg inn på psykiatrisk idag. Jeg var veldig i tvil, men fant ut at det var det beste… Nå er jeg vell installert på rommet mitt på avdelingen. Det er tre andre pasienter som jeg kjenner godt, men jeg orker ikke være ute i miljøet. Jeg ligger fint i sengen min. Leser litt i boken I heart Vegas.
Turen hit til dvs’n var veldig angstfullt. Jeg skalv og ristet. Fikk nesten ikke puste. Kjente hjertet slo som bare juling. Angsten herjet for fullt. Den la seg som et monster over hele meg i det jeg steg inn på bussen.
Jeg tenker mye på døden i disse dager. Jeg vil innimellom bare dø. Men mest av alt er jeg livredd for å dø. Dette skal jeg skrive mer om i morgen…
I dag skal jeg på busstrening med psykiatritjenesten. Vi skal kun ta bussen til terminalen og tilbake, men allikevel er jeg full i angst. Jeg gruer meg slik. Men det kan jo gå bra. Det må gå bra. Men dette er første gang jeg skal prøve uten sobril i kroppen. Jeg har brukt sobril som krykker over flere måneder nå, så det skal bli skummelt å ta busstrening uten sobril. Jeg kjenner jeg gruer meg skikkelig. Uff…
