Starten på det hele
Det startet da jeg var liten, jeg var ute av meg etter flere år med incest, noe som endte med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien). Jeg tok min første overdose i 15 års alderen. Men ”slapp” unna meg et par samtaler. Dette fortsatte med flere overdoser, og jeg var nære på flere ganger å bli innlagt, men fikk snakket meg ut av det. Jeg startet på videregående og overdosene fortsatte. Etter noen gode år mellom videregående og 2006 kom jeg innpå samme bane med overdoser igjen, på denne tiden hadde jeg flyttet til Bergen. Her var det ikke like lett å snakke seg ut fra det hele. Og etter noen turer på Haraldsplass sykehus fikk jeg valget mellom psykiatritjenesten eller en innleggelse på Sandviken sykehus. Valget var lett for min del, jeg skulle IKKE bli innlagt, så jeg valgte at noen kom hjem til meg og snakket med meg istedenfor.
Første innleggelse i psykiatrien
Etter noen måneder med psykiatritjeneste og psykolog, ble jeg overtalt til å bli innlagt på dps (Distrikts psykiatrisk senter), men den dagen jeg skulle legges inn var der fullt, så jeg endte på PAM (Psykiatrisk akutt mottak). Dette var veldig skummelt for meg som første møte med innleggelse i psykiatrien. Men jeg overlevde fra en mandag til en fredag, og kom meg endelig på dps.
Min første diagnose
Etter en del utspørring og skjemare og diverse fikk jeg min første diagnose; PTSD (Post traumatisk stress lidelse). Det var skummelt å plutselig ha en diagnose, og jeg følte dette var grusomt. Men etter hvert ble det greit. Den hadde jo ikke så mye å si.
En innleggelse ble til flere
Etter min første innleggelse, ble det flere. Jeg havnet som regel først på Haraldsplass etter en overdose, så PAM og tilslutt dps. Etter hvert ble det trygt på dps’n. Og det hele endte med at jeg fikk rullerende opphold. Det vil si at mitt opplegg gikk ut på å være innlagt en uke, så hjemme tre uker, så inne en uke osv, gjennom hele året. Dette tilbudet brukte jeg i to år.
Min neste diagnose
Jeg fikk alltid høre fra en kompis som jeg bodde sammen med at jeg til tider var høyt oppe, så lavt nede osv. Men jeg tenkte ikke så mye over dette. Men jeg skjøpnner i dag at han reagerte. Jeg kunne springe Stoltzen flere dager på radm, men i neste periode orket jeg ikke gå på høgskolen. Og jeg brukte mye penger. Etter en test i mars 2010 fikk jeg diagnosen bipolar 2. Jeg synes dette var veldig skummelt, jeg tror jeg brukte ca et år på å svelge at jeg hadde denne diagnosen, men så fant jeg meg selv i diagnosen, og ting ble lettere. Lithium hjalp med en gang. Jeg hadde ikke hatt det bedre på lang tid. På samme tid fikk jeg diagnosen Borderline, noe jeg ikke likte, men da psykiateren fortalte at den kom av relasjonsproblemer pga PTSD (incest etc.) så var det lettere å godta.
Lithium behandlingen endte med at jeg følte jeg ikke trengte de rullerende oppholdene lenger og hadde mitt siste opphold desember 2010.
Slange i magen
I august 2009 stoppet urinfunksjonen min opp, og jeg trengte et suprapubis kateter som hjelpemiddel til å tømme blæren. Dette kateteret har jeg enda, men har hatt et opphold på 4 måneder i 2010. Det at urineringen stoppet opp, har med traumene mine fra barndommen å gjøre.
Det kan nå se ut til at jeg kan få fjernet kateteret i midten av februar. Det hadde vært supert. Dette er noe jeg gleder meg mye til.
Ny lang innleggelse
I januar 2011 ble jeg veldig dårlig psykisk, etter at jeg ikke hadde tatt medisinene mine over en periode. Og psykiateren min hadde fått kreft, så jeg gikk uten noe tilbud. En av mine beste venninner fulgte meg på legevakten. Da ble jeg på PAM noen dager og på dps noen dager. Men en uke etter gikk jeg selv på legevakten, jeg var så utrolig dårlig. Det endte med innleggelse på PAM fra gfredag til søndag tidlig i februar. På søndagen havnet jeg på en avdeling på sandviken. Og det endte med at jeg ble på den avdelingen i over 6 måneder. Oppholdet reuslterte i at jeg fikk verdens beste behandler, som jeg fortsatt har i dag. Hun går jeg til to ganger i uken, selv om hun har startet i ny jobb på Haukeland på ungdomsposten. Hun er bare helt fantastisk.
På sandviken gikk jeg gjennom nye tester og fikk endret bipolar 2 til bipolar 1, og jeg fikk diagnosen dissossiativ lidelse.
Etter at jeg hadde vært 6 måneder på sandviken kom jeg på dps og var der i 4 måneder. Det var mye trening.
Angsten tærer på
I løp av de fire månedene jeg var på dps, fikk jeg sterk angst. Og den sliter jeg med enda i dag. Mest når det gjelder transport slik som buss og taxi, butikker og tunneler.
