jeg venter og jeg venter. Ting tar tid innenfor psykiatrien. I hele dag har jeg ventet på at jeg skulle i taxi til behandleren min. Samtidig ventet jeg på å få samtale klokken tolv med miljøkontakten min på avdelingen. Men hun kom ikke før halv to. Så ble det bare tid til å snakke et kvarter før taxi kom. Og nå sitter jeg å venter på behandleren min her på Haukeland. Så det er mye venting innenfor psykiatrien…
Men opp i alt er håpet stort om dagen. Jeg tror jeg får en bedre fremtid. Så da gjelder det bare å vente mer og mer. For dette er ikke snakk om verken sekund, minutt, timer, dager, uker eller måneder. For dette håpet om at ting skal bli bedre vil nok ta år med behandling. Og noen av mine diagnoser varer nok livet ut. Men dette er bare å leve med. For håpet om å få det bedre er fullstendig tilstede…
Håpet svinner aldri ut…
