Da jeg var liten, som skrevet i tidligere poster, ble jeg utsatt for grov incest. Noe av det som sitter i som verst er den delen der urin var inn i bildet.
Jeg kan huske fra jeg var veldig liten at jeg ble urinert på, at jeg måtte urinere på han. Som regel måtte jeg drikke urinen hans. Det var det verste. Når jeg nå tenker på det så får jeg smaken av urin i munnen. Jeg kan også føle på hele kroppen at jeg har urin over hele meg. Men jeg vet jo innerst inne at dette er et tilbakelagt kapittel, og nå finnes det verken urin på meg eller at jeg må drikke den.
Jeg husker spesielt de gangene han tisset inn i munnen min, jeg følte jeg ikke fikk puste, og det kom mer og mer urin, i bøtter og spann. Jeg følte det aldri tok slutt. Det å ikke få puste i en slik situasjon er skummelt for et lite barn. Jeg kjempet virkelig for livet!
Jeg husker også at jeg sto i dusjen evig lenge etter hver gang, for å få meg selv ren. Men jeg følte jeg aldri ble ren.
Urinen har skapt så mange problem for meg, til og med i voksen alder. I dag går jeg med suprapubisk kateter, på grunn av at jeg klarer ikke urinere på egenhånd. Det har stoppet helt opp. Jeg har hatt dette kateteret i 2,5 år. Og jeg er redd jeg aldri kommer til å bli kvitt det. Men jeg har troen på at det skal ordne seg etter litt og litt terapi.
Uff.. Kan ikke være lett:( Jeg har samme forhold til sperm, men det trenger jeg jo heldigivs ikke forholde meg til hele tiden slik du må må med urin..
Blir litt som for ord, men tenker på deg! ♥
Takk. Tenker på deg også <3<3<3